hits

kano på Skyten, Våja og Skjelbreia

eller bare Skjerva. Som er helligbrøde å si til en innfødt, men som enkelte faktisk vet hvor er, i motsetning til hva som er tilfelle for feks. Skyten. 

Altså: tre damer, hvorav to aldri har satt sine ben i en kano, en har betennelse i skuldre, to har vond rygg og to er helt uten stedsans, legger ut på kanotur på et DIGERT vann i det tordenværet begynner å rulle inn over Hadelandsåsene. Noen ville kanskje kalle det hasardiøst. 

Og jeg innrømmer det: Jeg følte på en smule engstelse, her godt synlig. 

 

Men skulle du sett: Tordenen holdt seg på god avstand og padle-ferskingene var lærevillige som få. Og kjæææære vene for et nydelig område! Jeg har vært mye i skogen omkring her, men aldri på vannet, og dermed aldri fått med meg de vakre små øyene det er så mange av her ute. 

Selvtilliten stiger hos villmarkens døtre

Lokal fauna

Strike a pose

Hva mener du, "ser teit ut med filmkamera på huet???"

Når noen roper "FRYS!" fordi de skal ta et panoramabilde:

Mer fauna

Innen vi stoppet for å grille (med en gjeng veggiser på tur innebærer det veggispølser og litt andre pussige innslag, som feks å forsøke å snu kanoen for å redde en veps i havsnød) hadde en meditativ ro senket seg over følget: Vi mestret båten, drukningsfaren ble ansett som kraftig redusert, vi (dvs turleder Live) visste hvor vi var og solen stekte. Innimellom, ihvertfall nok til å holde skyene unna.

I blant stanset vi opp og bare lot oss flyte, lyttet til fuglene, klukkingen fra vannet mot båten, vinden...mmmm....vel tilbake til bilen hadde 5 timer med naturens ro lullet oss inn i en halvkomatøs tilstand, og sjåføren måtte ta seg kraftig sammen for å få oss trygt hjem. 

foto: Live Nøtnes, Vibeke Normann og meg

En kopp kakao kanskje, og så senga tror jeg. Klokka er tross alt snart 20. 

Natta ♥

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar