its a wrap,

featuring historien om hvordan jeg nesten ikke kom meg ut av landet jeg slet s lenge med komme meg inn i. Jeg ville ikke levert en klage til KLM om jeg ikke kom meg ut. Heller sendt dem en kurv med muffins. Dersom kunne bake muffins. Eller noe som helst. Alts:

Tung til sinns setter jeg meg p bussen fra st Davids tirsdag morgen, og blir busset trygt til togstasjonen, hvor jeg hopper p toget som skal ta meg til Cardiff Airport med et par bytter underveis. P frste stasjon for bytte gr jeg pent av, stiller meg p perrongen og begynner lese tavlene for finne riktig tog hoppe p videre. Finner ikke noe slikt, og legger etterhvert merke til en dame litt yngre enn meg, ogs alene, samme type bagasje, ogs etterhvert febrilsk lesende p tavler. Vi kommer i snakk, finner ut at vi skal samme sted, og finner oss en uvanlig lite hjelpsom Welsh-tog-ansatt, som forteller i en uengasjert tone at toget vi er avhengig av videre for rekke flyet vrt er innstilt. Men det kommer en buss, bare stille seg opp utenfor stasjonen. Vi stiller opp utenfor stasjonen. En time, et par turer inn for sprre mer og en prisunderskelse hos en forbipasserende taxi senere kommer en buss. Her tar vi en pause i fortellingen for vise denne tog-tavla, 50 poeng til den som kan lese stedsnavnene fort ti ganger fort etter hverandre.

Jeg og min nye venn, som viste seg vre nederlandsk og superhyggelig og har ren for at jeg i det hele tatt kom meg hjem, ombord p buss. Litt snau tid n, men ingen krise. Buss avgrde i retning flyplass, den kan ikke kjre oss helt frem, men planen er sette oss av der shuttlebussene inn til selve flyplassen gr fra. Vi snirkler oss avgrde, vi kommer inn i mer tettbebygde strk og det er rushtid. Min venninne the lifesaver sitter med telefonen, og det viser seg at hun sjekker opp rutetidene til shuttlebussene. Hun hadde nemlig ankommet samme ruta, og hadde dermed en viss peiling p hvor og hva, i motsetning til meg som ble forsinket hinsides mulighet til offentlig kommunikasjon eller dagslys for komme seg videre og bli kjent. Det viser seg at vi kommer til miste shuttelen akkurat, og neste gr ikke fr en time senere. Her tar vi nok en pause for vise et tidligere sensurert dagbok-klipp fra flyplassen i Amsterdam ganske nyaktig en uke tidligere som brer preg av at forfatteren har tilbragt veldig mange timer med vente:

Min venninne frem til sjfren, og der slo den grenselse Walisike bussjfr-genersiteten til igjen: Min venninne visste om et hotell litt lengre fremme, som l slik til at hvis bussen kunne vre s snill svinge oss inn den veien ville det vre mulig for oss g siste stykket. Og det gjorde han. Velsigne Walisiske bussjfrer. 

Selv en liten Walisisk flyplass har sin sikkerhetskontroll, og de tar ikke oppgaven mindre alvorlig enn de store, hvilket de selvflgelig heller ikke skal. MEN, MEHENHEN HEN: Det er enkelte ting en jente gjerne vil holde for seg selv p en flyplass tett omgitt av fremmede mennesker. S jeg tolket beskjeden om tmme lommene litt lselig, og lot tampongen ligge, og det skulle jeg ikke gjort: En litt storvokst myndig dame vinket meg til siden, satte dersom-du-har-en-bombe-i-lomma-skal-jeg-sette-meg-p-deg-blikket i meg og ba om f ransake meg. Hun s gjorde, trakk seg et skritt tilbake og spurte: Madam, have you got something in your pocket? Jeg er ikke sikker p hvem som var mest flau nr jeg dro opp tampongen, jeg fikk i alle fall slippe videre ganske s raskt...

Illustrasjonbildet jeg velger til dette har ikke noe med saken gjre, men det passer ikke noe annet sted heller:

Og ja: I bilen hjem fra Gardermoen oppdaget jeg at frerkortet mitt aldri hadde blitt med p reisen og at jeg dermed kjrte uten bde til og fra Gardermoen...sorry onkel politi.

♥wales♥

#reise #wales #tog #fly #stdavids #cardiff 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits