its a wrap,

featuring historien om hvordan jeg nesten ikke kom meg ut av landet jeg slet så lenge med å komme meg inn i. Jeg ville ikke levert en klage til KLM om jeg ikke kom meg ut. Heller sendt dem en kurv med muffins. Dersom kunne bake muffins. Eller noe som helst. Altså:

Tung til sinns setter jeg meg på bussen fra st Davids tirsdag morgen, og blir busset trygt til togstasjonen, hvor jeg hopper på toget som skal ta meg til Cardiff Airport med et par bytter underveis. På første stasjon for bytte går jeg pent av, stiller meg på perrongen og begynner å lese tavlene for å finne riktig tog å hoppe på videre. Finner ikke noe slikt, og legger etterhvert merke til en dame litt yngre enn meg, også alene, samme type bagasje, også etterhvert febrilsk lesende på tavler. Vi kommer i snakk, finner ut at vi skal samme sted, og finner oss en uvanlig lite hjelpsom Welsh-tog-ansatt, som forteller i en uengasjert tone at toget vi er avhengig av videre for å rekke flyet vårt er innstilt. Men det kommer en buss, bare å stille seg opp utenfor stasjonen. Vi stiller opp utenfor stasjonen. En time, et par turer inn for å spørre mer og en prisundersøkelse hos en forbipasserende taxi senere kommer en buss. Her tar vi en pause i fortellingen for å vise denne tog-tavla, 50 poeng til den som kan lese stedsnavnene fort ti ganger fort etter hverandre.

Jeg og min nye venn, som viste seg å være nederlandsk og superhyggelig og har æren for at jeg i det hele tatt kom meg hjem, ombord på buss. Litt snau tid nå, men ingen krise. Buss avgårde i retning flyplass, den kan ikke kjøre oss helt frem, men planen er å sette oss av der shuttlebussene inn til selve flyplassen går fra. Vi snirkler oss avgårde, vi kommer inn i mer tettbebygde strøk og det er rushtid. Min venninne the lifesaver sitter med telefonen, og det viser seg at hun sjekker opp rutetidene til shuttlebussene. Hun hadde nemlig ankommet samme ruta, og hadde dermed en viss peiling på hvor og hva, i motsetning til meg som ble forsinket hinsides mulighet til offentlig kommunikasjon eller dagslys for å komme seg videre og bli kjent. Det viser seg at vi kommer til å miste shuttelen akkurat, og neste går ikke før en time senere. Her tar vi nok en pause for å vise et tidligere sensurert dagbok-klipp fra flyplassen i Amsterdam ganske nøyaktig en uke tidligere som bærer preg av at forfatteren har tilbragt veldig mange timer med å vente:

Min venninne frem til sjåføren, og der slo den grenseløse Walisike bussjåfør-generøsiteten til igjen: Min venninne visste om et hotell litt lengre fremme, som lå slik til at hvis bussen kunne være så snill å svinge oss inn den veien ville det være mulig for oss å gå siste stykket. Og det gjorde han. Velsigne Walisiske bussjåfører. 

Selv en liten Walisisk flyplass har sin sikkerhetskontroll, og de tar ikke oppgaven mindre alvorlig enn de store, hvilket de selvfølgelig heller ikke skal. MEN, MEHENHEN HEN: Det er enkelte ting en jente gjerne vil holde for seg selv på en flyplass tett omgitt av fremmede mennesker. Så jeg tolket beskjeden om å tømme lommene litt løselig, og lot tampongen ligge, og det skulle jeg ikke gjort: En litt storvokst myndig dame vinket meg til siden, satte dersom-du-har-en-bombe-i-lomma-skal-jeg-sette-meg-på-deg-blikket i meg og ba om å få ransake meg. Hun så gjorde, trakk seg et skritt tilbake og spurte: Madam, have you got something in your pocket? Jeg er ikke sikker på hvem som var mest flau når jeg dro opp tampongen, jeg fikk i alle fall slippe videre ganske så raskt...

Illustrasjonbildet jeg velger til dette har ikke noe med saken å gjøre, men det passer ikke noe annet sted heller:

Og ja: I bilen hjem fra Gardermoen oppdaget jeg at førerkortet mitt aldri hadde blitt med på reisen og at jeg dermed kjørte uten både til og fra Gardermoen...sorry onkel politi.

♥wales♥

#reise #wales #tog #fly #stdavids #cardiff 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits