cellulitter og saggelår. igjen

Å poste innlegget med airboardet gjorde noe med meg som gjør at det fortjener et lite etterspill: Det koster å legge ut uredigerte bilder av seg selv i badetøy. Det koster å SE bilder av seg selv i badetøy, kjææære vene, jeg ante ikke at beina mine er så tjukke! Armene ja, det var jeg klar over, magen, ja, men beina??? Fordi jeg trener mye har jeg et bilde inni hodet mitt av muskuløse, velformede ben, og det bildet fikk en sprekk i helga kan du si. Og der sitter jeg med redigeringsprogrammet mitt og fingeren formelig dirrer i iver etter å slippes løs på filtere og viskelær. Kjæææære vene.... Jeg la på ørlite varmt lys, men det var det. Og da jeg trykket "post" kjente jeg et fysisk søkk i magen. 

Hvorfor? Hvorforhvorforhvorfor?

Det blir for tiden sagt og gjort masse bra i forhold til kroppspress som følge av redigerte bilder i sosiale media, og jeg skal ikke gjenta for mye av det men: Det meste av diskusjonen handler om unge jenter, og om hvordan bildene skaper et kunstig uoppnåelig ideal man kan streve etter til man blir blå uten å komme av flekken, med mindre man trøkker seg selv gjennom et redigeringsprogram. 

Jeg står herved frem og innrømmer at jeg kjenner ganske godt på et trøkk på oss godt voksne damer også. Legg merke til ukebladforsider, reklamens mødre/bestemødre og NETFLIX-serienes middelaldrende heltinner. Som på en dårlig fordekt måte forteller oss at det er ingen grunn til å "la seg forfalle", eller ikke "be your best" selv om man har fyllt førti. Jeg vil gjerne "ikke la meg forfalle" og "be my best" jeg, jeg bare begriper ikke hvorfor det bare skal handle om hvor glatt trynet mitt er eller tynne lårene mine er? Hva med det jeg gjør for å utvikle meg som menneske? Hva jeg bidrar med i samfunnet? Når det er sagt: Helt supert at det finnes mange serier og filmer med godt voksne heltinner, framgang ja, men må de alle være så himla tynne/veltrente/glatte? Når får vi en med kvisearr og grevinneheng? Tynt hår og litt gule tenner? Et skritt av gangen kanskje. 

For the record. Menn, jeg er fullstendig klar over at dere også utsettes for press nok i massevis, eneste grunn til at dere ikke blir nevnt er at jeg ikke er mann. Ække mange nettforbilder med bilringer og måne heller. Kjør på, full støtte!

Så hvorfor? Hvorfor koster det meg så himla mye å vise frem min helt normale, sunne, middelaldrende kropp i helt anstendig badetøy? Og hvorfor gjør jeg det i det hele tatt? Sannelig ikke helt sikker. En del av greia er kanskje at jeg ser et behov for bidrag til eksempler på det motsatte, det normale, og det høres edelt og fint ut, men så er det ikke bare det heller. Jeg er i grunnen ikke hverken så edel, uselvisk eller samfunnsbevisst. Nei, det handler om, som det jo ofte gjør, meg selv: Jeg nekter å akseptere at jeg føler et behov for å dekke meg til/redigere meg/posere som en følge av en skrudd oppfatning i samfunnet om hvordan jeg burde se ut. Jeg nekter å akseptere at hvordan jeg ser ut skal ha så stor betydning i forhold til hva jeg gjør, sier, bidrar med. Jeg nekter å godta at andre enn jeg skal påvirke hvordan jeg har det i min egen kropp. 

Jeg nekter.

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits