En innrømmelse.

Som dere forstår av innleggene mine, så er det mange sterke følelser ute og går om dagen. Ting skjer på flere fronter, og uavhengig av disse står jeg foran noe som oppleves som uhyre viktig for meg, som egentlig krever alt jeg har, og som jeg egentlig gleder meg vilt til. Svingstang er bare fornavnet (etternavnet kan være feks Pedersen), bare spør han jeg bor sammen med: Jeg er mer spent enn jeg har vært før noen eksamen, i noen øyeblikk gleder jeg meg intenst, og så gruer jeg meg så knuten i magen slår knuter på seg. Hu hei hvor det går :-D

Så her kommer en innrømmelse: Jeg har ambisjoner om å kunne leve av å lage bilder. Helt eller delvis. Det er en ambisjon som har minst 2 sider: En økonomisk og en selvrealiserende. Den økonomiske først: Jeg kommer ikke til å holde i en helsevesen-stilling til jeg blir pensjonist. Ryggen er som den er, den blir mest sannsynlig aldri bedre, og det kombinert med div andre helse-greier (ikke noe alvorlig) gjør at dette står ganske klart for meg. Helsevesenet er ikke for de skrøpelige. Jeg kommer til å måtte skaffe meg inntekt på annet vis på et eller annet tidspunkt, og å NAVe er IKKE mitt talent. Snille NAV hjalp meg da jeg trengte det, men å skulle være avhengig av dem...og motta penger uten å gjøre noen innsats selv...nop. Helst ikke. Og her kommer en glidende overgang til selvrealiseringsdelen: For ja, jeg er dyktig i jobben min, og jeg er veldig glad i den, men bildene...DETTE er det jeg kan, der jeg har talent, det eneste jeg kan drive med som aldri gir meg følelsen av at jeg burde gjøre noe annet. Når jeg har en pensel eller blyant i hånda er jeg der jeg skal være.

Og det krever minimalt av kroppen min. Omskolering? Vet dere, det er jeg for gammel til. Jeg har prøvd mye forskjellig i mitt liv, og jeg vet godt hvor bra jeg har det nå, og der vil jeg bli så lenge som mulig. 

3 sider! Ambisjonen om å kunne leve av bildene min har 3 sider, hups sorry, her kommer nr 3, og jeg tror dette var en Freudiansk forglemmelse fordi denne er den vanskeligste å innrømme: Jeg søker anerkjennelse for det jeg gjør: Så, der kom det. Hvorfor skal det være vanskelig å innrømme at man søker anerkjennelse? Hm, sannelig om jeg vet, det gjør vi vel alle, på hver våre områder.  

Siste maleri (nesten) klart, her er en smaksprøve. Siste strøk med verniss blir lagt før messa åpner lørdag, her snakker vi ferskvare :-)


 

Sees i morgen kveld fra rigginga i Voldsløkka idrettshall :-D

2 kommentarer

Iljana Gether-Rønning

10.11.2016 kl.12:41

Godt å høre at du endlig har skjønt det👍

Du skal få alle den anerkjennelsen du trenger... du er kjempe dyktig til det du gjør.

Bildene dine har sjel og nerve... og du har et stort reportuar. Lykke til i helgen!😃

madebygb

10.11.2016 kl.12:58

Iljana Gether: :-D Tusen takk Iljana :-D

Skriv en ny kommentar

hits