Strykebrett-tanker

I dag har jeg strøket bunadsskjorta mi. Og forkle. Som alltid, de gangene jeg ikke har mulighet til å lure min mor eller min samboer til å gjøre dette, har jeg knurret meg igjennom de siste to timene, og lettelsen jeg føler nå, når alt er over, er bare nesten verd det. Strykebrettet hater meg og forsøker å klippe fingrene av meg som takk for at jeg prøver å sette det opp, og strykejernet er et evig mysterium med alle knapper og knotter og fresing og ledning som man snubler i. For ikke å snakke om å få disse to til å fungere sammen. I mitt hus oppfører de seg som kranglende søsken som nekter å sitte ved siden av hverandre i bilen.

Jeg er vokst opp mens det enda var vanlig å forvente mer av jenter enn av gutter på områder som husvask og matlaging. Og stryking. Jeg har jevnaldrende venninner som faktisk har gått på husmorskole. Jeg var en av få som hadde en ute-arbeidende mor med høyere utdanning, noe som lettet presset litt, men på tross av dette levde jeg med en underliggende uro for alle disse oppgavene som det var forventet at jeg på et eller annet tidspunkt skulle mestre, men som jeg så åpenbart manglet evner til. For ikke å snakke om interesse. Mulig sammenheng der. Uansett: Null husmorskills. 

Det var så mange ting rundt det jeg ikke forsto: Hvorfor var det feks viktig å lære å koke poteter? Jeg har aldri likt poteter, liker fortsatt ikke poteter og argumentet om at jeg kunne ha lyst til å lage poteter til noen en gang gikk overhodet ikke inn, for dersom jeg skulle få en mann som ville ha poteter, hvorfor i alle dager skulle han da ikke ha lært seg å koke det selv? Og hvorfor skal bunadsskjorta strykes nederst og på ryggen? Det er jo ingen som ser den delen? Og dersom man skulle være så heldig å ha noen som har lyst til å ta bunaden av en etter festlighetene, så ville det være et sikkert tegn på at man hadde valgt feil mann dersom han, da han fikk øye på skrukkene nederst på skjorta, begynte å hekte bunaden på igjen. 

Jeg hadde både matlaging og håndarbeide på skolen, og det var obligatorisk for både gutter og jenter. Jeg husker enda den overtydelige forskjellen mellom hvordan gutter og jenter ble behandlet av lærerne. Guttene var der nærmest som en kuriositet, det ble ikke forventet stort mer enn at de møtte opp, og dersom en av dem viste interesse og/eller evner, ble han møtt med overrasket hyllest.  Av oss jentene ble det forventet seriøs innsats, og de av oss som ikke klarte å oppvise verken interesse eller evner, men ellers prøvde så godt vi kunne, ble sett på med en slags medfølende undring. Matlagingen var for meg et svettende minefelt, og jeg var den eneste jenta som ikke fikk Meget i håndarbeide, noe jeg tror jeg var stolt av allerede da. 

Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg forsto at usikre 14-år gamle jeg faktisk hadde ett poeng.  Og det er ikke lengre siden jeg ble komfortabel med min egen innstilling til heimens oppgaver enn at jeg i dag, midt i brytekampen med strykebrettet, kan føle på takknemligheten over å godta meg selv slik jeg er. Og andre slik de er. For meg vil det aldri bli viktig å ha skjorta strøket der det ikke synes. Hva som er viktig for at jeg skal trives i mitt hjem er bare opp til meg. Heldigvis er jeg ikke helt blottet for tanke for andre, så jeg lar han jeg bor sammen med få mene noe også.

Det ble "viktig" for meg, og dette tror jeg gjelder for flere, å definere ordet "viktig" i forhold til ord som feks "komfortabelt", "sosialt akseptabelt", "forventet", "trivselsfremmende" og "trivselshemmende". 

Hm. Hva var poenget mitt igjen? Fred på jord? 

Nesten: Jeg har ikke gardiner og baker aldri. Det trives jeg med, og når andre blir forskrekket over dette, synes jeg det er morsomt. Jeg vasker huset mitt jevnlig selv om jeg missliker det, fordi det er viktig for trivselen min. Ikke for verdensfreden eller klimaet. Jeg har gode venner som skifter gardiner flere ganger i året, sikkert etter å ha strøket dem, og baker mer enn sju slag til jul. Det trives de med, og det synes jeg er fint.

Verden er full av oppgaver av uendelig mange slag, og i vår ende av verden, hvor vi ikke må bruke all tid og energi på å overleve, er det rom for å velge de oppgavene man trives med. Og da mener jeg etter at man har tatt seg av det som er ubestridelig viktig, som å skaffe mat og ly og sånn, heriblant jobbe. Og jeg håper at det i dag er større rom for at man kan velge blant disse fantastiske mulighetene uavhengig av kjønn og bakgrunn, selv om noen reklamer og enkelte bloggeres fremstilling av hva som er normalt i heimen i blant får meg til å ønske å rive av meg håret med strykebrettstativet. Og at det er større aksept for den vidunderlige variasjonen blant oss mennesker, og et ønske om å se på alle som verdifulle akkurat slik de er. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits