Intermission

I dag har jeg hatt en pause fra min egen tilværelse. Det var tydeligvis noe jeg trengte, for energien jeg sitter her ved pc`n og føler på nå hakke vært innom denna kroppen på lenge. Lett i hodet, smilende og glad. Nyter.

Jeg lærer stadig noe nytt om å være kronisk smertepasient. Ikke sånn å forstå at jeg har et ønske om at det skal være nyttig for meg å lære så himla mye om akkurat det, jeg ville helt klart foretrekke at det var helt irrelevant lærdom, men nå er det nå slik det er, og i dag har jeg lært følgende: Hvis jeg utsetter meg selv for en intens, overveldende og følelsesvekkende sanseopplevelse så blir smerten magisk borte! 

Hva har jeg så gjort? Sett Les Miserables. (10 års-jubileet, konsertversjonen). Jeg og en nydelig kollega som er minst like hekta på sånt som jeg, har  i 3 stive timer  levd med i kjærlighet og elendighet og noe av klodens mest storslagne musikk mens vi jobbet oss igjennom en halv tørkerull. Vidunderlig. 

Phantom neste uke.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits