Dag 2: Det røyner på.

Det siste jeg gjorde i går kveld var å sette min forulykkede iPhone på lading. Hvorfor? Det føltes trøstende. Den gav fra seg et sørgmodig blipp, akkurat som i gamle dager bare tristere, som om den virkelig prøver tross sine forferdelig skader. For den ligger fortsatt der den alltid ligger når den skal lades, på kjøkkenbenken, og utallige, seriøst UTALLIGE ganger i går, i det jeg passerer: Hånden strekkes ut mot den i et øyeblikk av velsignet glemsomhet før jeg igjen husker den grusomme virkeligheten: Han er DØD!

Vi var på ukeshandlig på formiddagen, og jeg følte meg naken som om jeg skulle ha glemt å ta på meg undertøy da jeg reiste ut i verden, eller strengt tatt bare til Roa sentrum, med en veske som var 150 gr for lett. Jeg trengte ikke telefonen på de 20 minuttene dette tok, men tanken på alt som kunne skje i verden på denne tiden uten at jeg fikk beskjed om det var ubehagelig. 

Første mer reelle problem oppsto også i går: Jeg hadde legetime og på veg dit skulle jeg gjøre en del ærender. Gikk innom banken på den stasjonære før jeg dro ut, og registrerte at det var litt lite penger til det jeg skulle ha. Og så dro jeg avgårde. For selv om hjernen min hadde skjønt at den måtte til pc`n for å finne banken hadde den enda ikke skjønt at det var her det var mulig å overføre mellom kontiene i nevnte bank også, så da bensinstasjonen og veterinæren hadde hjulpet meg å tømme brukskontoen var det ikke flere penger igjen til resten av innkjøpene for det var jo plutselig ikke mulig å sjonglere med pengene fra den ene butikken til den andre. Sånn på minuttet som man har vendt seg til. Og jeg som skulle kjøpe nye blyanter og greier. 

 

#bekymringeriverdensrikesteland #smarttelefon #utensmarttelefon #eksperiment

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits