Ferdig fortelling fra skrivekurset, siste del.

Kristin famlet i vesken ved siden av seg, men fant bare den tomme plastpakken og kastet den irritert bak seg i bilen. Det var uansett ikke noe sminke igjen å redde, hun hadde ikke grått slik på 30 år. Hun visste ikke hvor mye faren hadde forstått av det hun sa, og han hadde så visst ikke gitt mye tilbake, men den eneste følelsen hun kunne ane tilstedeværelsen av i vakuumet inni seg var lettelse så helt bortkastet hadde det vel ikke vært. De hadde sittet på kjøkkenet og hun hadde snakket ustoppelig i over 2 timer. Han hadde sittet rett ovenfor henne og klappet henne på hånda og sagt ?jenta mi? og ?så så?. Et par ganger hadde hun forsøkt å stille spørsmål, men da møtte det halvblinde blikket hans hennes med et så sårt uttrykk av tristhet og forvirring at hun ikke orket, og hun snakket det bort igjen. De måtte ringe kommunen, han var jo fullstendig bortreist blitt. Klarte seg ikke alene lengre, det var i alle fall åpenbart. Kanskje søke om sykehjemsplass?

Han våknet, eller det trodde han i hvert fall. Det var stille og mørkt i huset, men ikke stille slik huset pleide å være om natten. Han vendte oppmerksomheten innover i seg selv, og den lille forstyrrende summingen han hadde vært seg halvt bevisst i søvne ble tydelig: Pusten hennes! Søvnpusten hennes, så stille men så tydelig fordi han kjente den så godt. Karen! Dette minnet om de gangene han i halvsøvne hadde merket henne ved siden av seg i sengen, men noe var annerledes nå. Fornuften hans begynte så vidt å lete etter en rasjonell forklaring, men den begynnende bekymringen ble borte av seg selv og han sank ned i fornemmelsene uten en tanke igjen. Varmen hennes mot hans venstre side, pusten hennes mot øret. Han vred seg for å komme enda nærmere henne, og hun svarte med å snu seg mot ham. Hånden hennes strøk ham mildt over kinnet. Berøringen løsnet et mange tiår gammelt stengsel i ham, og gråten presset seg frem. Uten en lyd, uten en bevegelse. Karen strøk og strøk.

- Jeg klarte det ikke alene, klarte ingen ting uten deg, Karen.  Kristin?jeg forlot henne jeg også selv om jeg var igjen. Og Kjell?Det var min feil Karen, alt var min feil.

-Vi er ikke skapt til å rå over liv og død verken du eller jeg, Einar. Du gjorde alt du kunne.

Handa strøk og strøk over kinnet, og Einar sank videre ned i nye fornemmelser av letthet, av fred. Alt kjentes så nært, varmen hennes, pusten, stemmen.

Handa strøk og strøk.

-Sove nå Einar, sove nå.

4 kommentarer

To Jenter En Kopp

04.06.2012 kl.09:22

wow, så bra!!

Julie Sævik

04.06.2012 kl.14:32

fin fortelling!

ha en fin dag videre ♥

madebygb

04.06.2012 kl.14:53

Julie Almestad Sævik: Tusen takk :-)

madebygb

04.06.2012 kl.14:54

Tojenterenkopp.blogg.no: Takk :-)

Skriv en ny kommentar

hits