Ferdig fortelling fra skrivekurset del 5

Kristin er sint. Hun er ofte det for tiden, enten det er forsvunne telefoner eller rot på kjøkkenet. Ofte forstår han ikke en gang hvorfor hun er sint. Nå er det visst kjøkkenbenken hun er missfornøyd med. Han vil protestere, men rekker ikke komme på noe. Kikker i stedet bort på Karen ved kjøkkenbordet. Hun smiler det litt overbærende, trygge smilet han kjenner så godt. "Bare la henne rase fra seg" sier hun. "Hun har temperamentet etter deg vet du, du kan vel nesten si at hun har overtatt det" Hun ler av sin egen vits, og han vil le med, men nå er Kristin veldig sint igjen. Han stopper smilet på vegen, sender bare Karen et raskt blikk. Hun forstår.

 Faren ser fortsatt i gulvet, og Kristin kjenner frustrasjonen syde. Så kikker han igjen fort opp på plassen til moren, og smiler. Smiler! For andre gang blir Kristin målløs. Hun kjenner hvordan ansiktet formelig faller sammen; naturens seier over kirurgien tenker hun ironisk. Hun har vært forberedt på sinne, selvrettferdighet, tristhet, gjengjeldelse, bebreidelser, hva som helst som kunne vise henne at faren bryr seg, hører henne, fortsatt er seg selv, men ikke dette. Ikke taushet, ydmykhet, ubegripelige smil rettet til gulvbordene som, registrerer hun, heller ikke er vasket. Hun rister på hodet, lukker øynene mot inntrykkene, de blir for mange, for motstridende, for et eller annet. Hun orker ikke engang begynne på det med telefonen. Hun skjønner at neste trekk også er hennes, at faren ikke kommer til å bidra verken på den ene eller den andre måten, men hun aner ikke hva det trekket skal være. Hun forstår ikke situasjonen hun står i, ikke fordi den er ukjent men fordi den burde være kjent. Hun faller sammen på kjøkkenstolen til moren i det hun våger å slippe inntrykket av faren helt inn på seg. Det er for sent. Det er allerede for sent, han ser henne ikke.

Han var tilbake på steinhella. Sola var i ferd med å gå ned og Kristin hadde reist. Hun hadde grått. Det hadde han ikke sett siden Karens begravelse. Blomstene! Karens påskeliljer! Han skulle jo vanne de, det hadde han helt glemt. Han kikket opp på døra igjen. Ved å støtte hendene på trappa kom han seg sakte på bena. Han heiste opp bilbuksa og løftet benet høyt over terskelen. Og stivnet: Han var i et lite rom med vegger på alle sider. De syntes like for ham, med uklare konturer av linjer og hjørner. Det var ingen ting som fortalte ham hvor han skulle sette foten i neste steg. Han hadde en vag følelse av å skulle noe. Det var en grunn til at han var her, noe var viktig. Noe hastet? Han var seg intenst bevisst at han var alene, og han var redd. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits