Ferdig fortelling fra skrivekurset del 5

Kristin er sint. Hun er ofte det for tiden, enten det er forsvunne telefoner eller rot p kjkkenet. Ofte forstr han ikke en gang hvorfor hun er sint. N er det visst kjkkenbenken hun er missfornyd med. Han vil protestere, men rekker ikke komme p noe. Kikker i stedet bort p Karen ved kjkkenbordet. Hun smiler det litt overbrende, trygge smilet han kjenner s godt. "Bare la henne rase fra seg" sier hun. "Hun har temperamentet etter deg vet du, du kan vel nesten si at hun har overtatt det" Hun ler av sin egen vits, og han vil le med, men n er Kristin veldig sint igjen. Han stopper smilet p vegen, sender bare Karen et raskt blikk. Hun forstr.

Faren ser fortsatt i gulvet, og Kristin kjenner frustrasjonen syde. S kikker han igjen fort opp p plassen til moren, og smiler. Smiler! For andre gang blir Kristin mlls. Hun kjenner hvordan ansiktet formelig faller sammen; naturens seier over kirurgien tenker hun ironisk. Hun har vrt forberedt p sinne, selvrettferdighet, tristhet, gjengjeldelse, bebreidelser, hva som helst som kunne vise henne at faren bryr seg, hrer henne, fortsatt er seg selv, men ikke dette. Ikke taushet, ydmykhet, ubegripelige smil rettet til gulvbordene som, registrerer hun, heller ikke er vasket. Hun rister p hodet, lukker ynene mot inntrykkene, de blir for mange, for motstridende, for et eller annet. Hun orker ikke engang begynne p det med telefonen. Hun skjnner at neste trekk ogs er hennes, at faren ikke kommer til bidra verken p den ene eller den andre mten, men hun aner ikke hva det trekket skal vre. Hun forstr ikke situasjonen hun str i, ikke fordi den er ukjent men fordi den burde vre kjent. Hun faller sammen p kjkkenstolen til moren i det hun vger slippe inntrykket av faren helt inn p seg. Det er for sent. Det er allerede for sent, han ser henne ikke.

Han var tilbake p steinhella. Sola var i ferd med g ned og Kristin hadde reist. Hun hadde grtt. Det hadde han ikke sett siden Karens begravelse. Blomstene! Karens pskeliljer! Han skulle jo vanne de, det hadde han helt glemt. Han kikket opp p dra igjen. Ved sttte hendene p trappa kom han seg sakte p bena. Han heiste opp bilbuksa og lftet benet hyt over terskelen. Og stivnet: Han var i et lite rom med vegger p alle sider. De syntes like for ham, med uklare konturer av linjer og hjrner. Det var ingen ting som fortalte ham hvor han skulle sette foten i neste steg. Han hadde en vag flelse av skulle noe. Det var en grunn til at han var her, noe var viktig. Noe hastet? Han var seg intenst bevisst at han var alene, og han var redd.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits