Ferdig fortelling fra skrivekurset, del 4

Hun var fremme hos faren og parkerte foran trappa som hun pleide. Hva i alle dager hadde han gjort med blomsterbedene? Det så ut som om noen hadde sluppet bomber i dem, jord og stein og ødelagte spirende løk lå spredt utover bedene og gresset rundt.

-Pappa?

Kristin tramper raskt gjennom gangen og skritter over den høye terskelen inn på kjøkkenet. Hun løfter blikket og tar inn inntrykket av rommet i ett, effektivt sveip.

-Pappa!

Setningen som er ment å skulle følge etter blir sittende fast et sted på veien.  Inntrykkene overvelder henne: Den overfylte vaskekummen med de så vidt synlige grisete flatene innimellom kopper og tallerkener, eimen av råttent. Den feite overvintrede flua som labber lykkelig rundt oppi en gryte med noe ubestemmelig rødbrunt i bunnen. Hun går et skritt nærmere: Oppi det rødbrune ligger spesialtelefonen med store taster til flere tusen kroner. Det er ikke ofte Kristin blir i beit for ord. Er det noe hun kan stole på så er det ordene sine, at de alltid er der, rede til å hjelpe henne å gjenvinne kontrollen hvis hun ble vakler. Men nå...

 Hun har ikke engang sett ordentlig på faren enda. Han blir puslete og nærmest usynlig for henne i dette kaoset av inntrykk, der han står stille ved vinduet. Lut i ryggen er han blitt, når skjedde det? Og bilbuksa, den evinnelige bilbuksa, nå er det bukseselene og bare de som gjør jobben med å holde den oppe. Hun stusser: Det er noe som ikke stemmer i det kaotiske bildet hun har foran seg, en logisk brist av noe slag. Ut i fra oppvaskbenken å dømme har han laget minst 3 fulle måltider om dagen på de to ukene som var gått siden sist hun var her, men mannen selv ser ut som han ikke har rørt en matbit. Lager han maten uten å spise den? Et nærmere blikk på flere av grytene bekrefter det. Kristin ser på faren igjen:

Han virker helt fjern: Blikket hans er vendt mot gulvbordene. Innimellom skotter han bort på kjøkkenstolen på motsatt side av bordet. Hun husker at det var der moren pleide å sitte. I et glimt kan hun se henne for seg, med morgensolen i ansiktet, kaffekoppen i hånda og permanentkrøllene fortsatt beskyttet under det gyselige oransjeblomstrete hårnettet, lattermild. Hadde hun alltid ledd? Hun husker det slik, men det er 30 år siden. Hun vil huske det slik.  Hun lar minnet fylle seg noen sekunder før hun tvinger seg til å se på faren igjen. Hun husker mer om moren:

-Hva tror du mor ville ha sagt om et slikt griseri?

Og videre, uten å gi ham mulighet til å svare:

-Jeg kan fortelle deg det: Hun ville skammet seg!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits