Ferdig fortelling fra skrivekurset, del 3

Kristin tørket tårene og sjekket maskaraen i bilspeilet. Enda godt det ikke var noe forbud mot slikt enda. Hun hadde vent seg av med å sende tekstmeldinger etter at hun fikk bot for et par måneder siden, men å sjekke sminken i speilet var en så inngrodd vane at hun ikke så for seg å kunne slutte med det.

Nok en gang hadde telefonsamtalen med faren gjort henne ute av seg, ikke så mye på grunn av ham men pga hvordan hun selv ble når hun snakket med ham nå. Hun ble slem, hun hørte det, og hun var jo ikke dummere enn at hun visste hvor det kom fra. Og da han sa Kjell?det var ikke tvil om at han et øyeblikk trodde broren skulle komme sammen med henne, og at han hadde glemt at hun var gift.

-Herre Gud, here we go again! Hun snakket høyt til seg selv og rotet i veska etter et nytt pairlommetørkle. Det kom ikke til å være noe igjen av sminken når hun endelig kom frem til faren. Ikke at han kom til å legge merke til det, men hun gjorde. Masken hun var så nøye med hver morgen gav henne et tynt men sårt trengt vern mot sårbarheten faren vekket i henne. Hun følte seg naken uten.

Kristin hadde villet besøke ham alene denne gangen, hun ville snakke med ham om det som skjedde for disse drøye 30 årene siden. De hadde aldri snakket om det, men nå kjente hun et voldsomt behov for i hvert fall å prøve. Faren hadde forandret seg sånn i det siste, hun hadde en vag følelse av at det hastet. Hun ville prøve å snakke om da moren døde og han ble en fremmed for dem, slik at to tenåringer mistet begge foreldrene og alt som var trygt og kjent i et eneste voldsomt øyeblikk. Som voksen forsto hun jo at han hadde sørget så dypt at han antagelig ble litt gal av det, men dengang forsto hun bare at han sluttet å være glad i dem, at han skrek til dem for alt og ingenting, og at han plutselig kunne synke forover i stolen med et skrekkelig utrykk i ansiktet og nærmest hvese til dem at de skulle ?ha seg ut?. Snakke om da Kjell døde. Hun og lillebroren hadde begge rømt fra det uutholdelige, men på hver sin måte. Hun hadde søkt til miljøer som gav henne bekreftelse på at hun var pen og snill, og hvor det var menn som gjerne betalte for selskapet hennes, mens Kjell hadde rømt inn i seg selv ved hjelp av dop og, også forstått i etterkant, antagelig en dyp depresjon. Han levde bare 2 år lengre enn moren, han ble 16.

Kristin hadde vært 18 da, og stakk det forteste hun kunne så snart begravelsen var over. Hans Jacob ventet med trygghet og penger. Faren satt igjen alene.

 

Ny tårestrøm, nytt lommetørkle. Hun hadde ikke vært der for faren da, og han hadde ikke vært der for henne. Hun ante ikke hvordan han hadde hatt det i tiden etterpå, for etter begravelsen hadde hun ikke tatt kontakt med ham og heller ikke han med henne, og plutselig hadde det gått 4 år. Det var Hans Jacob som hadde oppmuntret henne til å gjenoppta kontakten, og etter dette hadde de sett hverandre nesten ukentlig. Det lå et anstrøk av soning mer enn forsoning i denne plutselig tette kontakten, fra begge sider men aldri uttalt. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits