Ferdig fortelling fra skrivekurset, del 1

...av 6 tror jeg. (Se bort fra de 2 bitene jeg har publisert tidligere, den ferdige novellen ble litt annerledes) Presenteres fortløpende og med prestasjonsangst:

Høstliljer.

Halvblindt myste han opp på døra langt der oppe. Så høye trinnene var blitt! Denne døra han hadde gått inn og ut av hele sitt liv uten å behøve å skjenke det en tanke. Men nå?nesten uoverkommelig. Han sank litt sammen der han satt på trammen. Nå ja, det var ikke noe som hastet. Han løftet hodet mot vårsola igjen, og nøt varmen mot ansiktet. Det kjentes som et kjærtegn mot kinnet. Han smilte for seg selv: Karen? Hånda hennes mot kinnet hadde kjentes slik ut. Varm og myk. Øynene hennes. Han husket hvordan hun med et halvt overbærende og halvt muntert blikk hadde evnet å ta brodden av sinnet hans. Gang på gang. Trygt kunne han hvile i hennes ro, vite at hun skjermet ham og andre fra ham selv. Smilet ble borte: Han savnet henne slik. De hadde holdt sammen fra de var 14 og 15, og en gang hadde han ikke kunnet forestille seg livet uten henne. Nå var det alt han husket. Han løftet sin egen hånd til kinnet. Huden føltes fremmed, kald. Hånden falt hjelpesløs ned i fanget igjen. Noen ganger om natten, når han var i den umulige tilstanden mellom våken og søvn da alt er mulig, kunne han kjenne henne ved siden av seg. Da ble han liggende helt stille, nesten uten å puste, for han visste at den minste bevegelse ville gjøre at han mistet henne igjen.
?Du har blitt mildere pappa? hadde Kristin sagt forrige gang hun var her. Hadde han? Han visste ikke, men han visste at mye gikk galt den gangen Karen overlot ham til livet alene.
Han åpnet øynene halvt og myser mot bakken. Små grønne skudd stakk opp av jorda i bedene på begge sider av steinhella han satt på. Det hadde ikke regnet på lenge, hadde det vel? Han hadde luket og stelt bedene, men jorda virket tørr. Han var glad i disse vårløkene, Karens påskeliljer. De var selve våren. Til å stole på, aldri sviktende, aldri krevende, aldri bebreidende. Alltid vakre. Som henne. Best å hente kanna.
I det samme ringte telefonen, og han kom seg møysommelig på bena.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits